Ekko var ifølge gresk mytologi en bergnymfe som ble tæret bort av ulykkelig kjærlighet til den skjønne Narcissus, slik at tilslutt bare stemmen hennes var igjen. Narcissus på sin side elsket kun seg selv og sitt eget speilbilde.

​

Nymfen Ekko ga navnet sitt til det besnærende fenomenet alle kjenner - gjenlyd, atterljom, dvergmål. Mennesket vet intuitivt hvor det finnes: i fjellvegger, fotgjengerunderganger, katedraler, T-banestasjoner - og må betvinge sin Iyst til å hyle, brøle eller klappe til ingen andre er i nærheten. Først da kan man gi etter og bryte ut i veldige stemmeutfoldelser. Det er ufattelig: At ens tilbakeholdte, spede stemme kan fylle et stort rom med voldsom Iyd. Tenk på Josvas trompeter som blåste ned Jerikos murer, eller ropet som setter igang et snøskred.

​

Ekkoet har ingen egen vilje, det aper etter og forskjønner. Skjuler grumset og tørrheten, og sender tilbake en glattere, mer innsmigrende Iyd, fylt av rom, dybde og mystikk. Ekko er en ettertraktet og eksotisk vare som kan kjøpes for penger. Radar, sonar og ultralyd viser hva som virkelig finnes rundt oss og i oss: Fiskestimer, fugler, passasjerfly, skjær og holmer, fostre og indre organer.

​

Hjernen har sitt eget ekko. Et enkelt sanseinntrykk, en lukt, en Iyd, et bilde kan sende nevronene avgårde inn i dypet for å hente tilbake minner som har ligget lagret utenfor bevissthetens rekkevidde. Kaster dem så opp til overflaten, kanskje sløret og ute av fokus, men likevel et avbilde av glemte opplevelser fra langt tilbake.

​

Katalogtekst av Rune Klakegg

 

Se bildeserien Ekko her.