I to år har Ellen Karin Mæhlum arbeidet med Ekko-serien. Bildenes utgangspunkt er snapshots av ulike familiesituasjoner; teltturer, skiturer, jule- og 17. maifeiringer. Alle har vi slike fotoalbum som vi blar i en gang i blant. Men hva skjer når Mæhlum begynner å bearbeide gamle bilder med de virkemidler en kunstner har til rådighet – form, farge og fantasi?

      

Kunstneren repeterer motivet, men skaper hele tiden nye situasjoner og stemninger ved å forandre på skyggene og fargene. Fargene benytter Mæhlum til å skape både et mentalt og et fysisk rom i bildet. Skyggene får en fortellende funksjon. Ved å la personer, som ikke er med på selve bildet, kaste skygger inn på billedflaten, oppnår kunstneren at de er tilstede likevel. Skyggene kan være at en eller flere personer kaster ekko fra fortiden. Eller kanskje er det den avbildede figurens egen skygge?

      

Skyggene tilfører bildet noe uavklart, noe vi ikke med sikkerhet kan fastslå, bare ane eller gjette oss til. De gir assosiasjoner og tolkningsmuligheter, men de kan også rett og slett være billedelementer – sjablonger – som kunstneren anvender for bildets komposisjon og dynamikk.

 

Barnet er hovedtema i flere av bildene – i ett er hele kroppen perforert og kaster en lang , litt forvridd skygge. Det står der litt keitete foran kameralinsen, holdt fast av fotografens blikk. I det fiolette rommer skimter vi konturene av en skygge, barnet er trådt ut av sin kropp og har stilt seg ved siden av seg selv. Vi aner også svakt konturene av flere skyggevesener. Det er ikke sikkert at skyggene er der i virkeligheten, det kan være barnets indre bilder – dets følelser vi ser.

      

Bildene til Mæhlum er både surrealistiske og drømmeaktige. Akkurat som surrealistenes bilder er de tvetydige, og lek og frie assosiasjoner er en vesentlig del av hennes kreative metode og uttrykk. Surrealistene ville utforske og illustrere det ubevisste, og det var drømmene som ga menneskene tilgang til det ubevisste. Den spanske surrealisten Salvador Dali kalte sine bilder for håndmalte drømmefotografier.

      

Fotografiene Mæhlum arbeider med er familiebilder. Både mor, far og barn er arketyper med ladet innhold. Samtidig er de personer vi alle har måttet forholde oss til på godt og vondt. Dobbeltheten i bildene til Mæhlum er tilsiktet. I billedserien Utflukt er en familie samlet rundt campingbordet, skygger og farger lever og beveger seg rundt de fire personene, og skaper hele tiden nye stemninger. Dette bidrar til å mystifisere og tilsløre den dagligdagse situasjonen. Leker kunstneren med familien på bildet, eller er det betrakter hun manipulerer og leker med? 

      

Mæhlum regisserer nye scener, situasjoner og uttrykk ved å føye til, fjerne eller bytte om på figurene, legge på skygger og forskjellige farger med varierende intensitet. Det er en omstendelig og tidkrevende prosess. En del av arbeidsprosessen skjer helt bevisst, både hvilke bilder som velges ut, bildeutsnitt og selve plasseringer på formater. Dette arbeider hun videre med på datamaskinen. Deretter overføres motivene til metallplater og trykkes som dyptrykk. Bildene bygges opp lag for lag. Assosiasjoner spiller også en viktig rolle før bildet får sin endelige form. Hele arbeidsprosessen er tosidig; spenningen mellom det bevisste og det ubevisste, det som er tenkt og villet og det som tilsynelatende oppstår av seg selv.

      

Trykketeknikken gir henne mulighet til å variere, prøve og forske seg fram til stadig nye løsninger og uttrykk. Resultatet blir en serie bilder med samme grunnmotiv, men som forteller svært forskjellige historier.

      

De regisserte scenene kan virke behagelige eller ubehagelige, harmoniske eller disharmoniske. Det er opp til betrakter, ut fra betrakterens egne erfaringer, å skape sin fortelling. Fortellingene som dukker fram er like og ikke like. Vi mennesker har felles erfaringer og vi har personlige erfaringer som bare er våre – alt dette leser vi inn i bildene – og opplever dem på vår måte. Selv sier Mæhlum at bildene beveger seg i grenseland mellom drøm og virkelighet.

 

Anita Rebolledo, kunsthistoriker og journalist

 

Om teknikken: Trykkplatene er laget av digitalt manipulerte foto som er overført til lysømfintlig film (fotopolymer)og eksponert for UV-lys. Områder som blir belyst vil herdet, resten blir etset/vasket bort med såpe. Fotopolymerfilmen blir laminert til kobberplater. Disse trykkes som dyptrykk. Bildene bygges opp lag for lag i trykkpressen slik at de gir et ”collage”aktig inntrykk. I tillegg til polymerplatene benytter jeg meg av teknikker som koldnål, sjablonger og etsede plater. Kombinasjonen av nye arbeidsmetoder og tradisjonelle teknikker kan tilføre bildene både poesi og realisme.

​

Se serien EKKO her.

​